fredag 29. november 2013

Tragedien i Vanvikan


Vi kjenner ikke detaljer mer enn fra pressen, men vi er allikevel ikke overrasket. Snarere tvert imot.

Et lite barn på et lite år blir funnet dødt og sannsynligvis drept hjemme hos sine foreldre. Far blir umiddelbart arrestert mistenkt for drapet. Først etter obduksjonen mange dager etterpå blir mor også arrestert. Var det virkelig så utenkelig at mor kunne være med på dette? Eller kanskje til å med være den eneste som gjorde det?

Nå kan det være funn på stedet vi ikke kjenner til, men mistenker at det var diskriminerende stigmatisering av mannen som lå til grunn for politiets handling. En stigmatisering som hadde preget alle landets tabloider inklusive Aftenposten, hvis den hadde vært benyttet på kvinner.

onsdag 27. november 2013

Stolt alenemor - eller not?

En statssekretær titulerer seg i sosiale medier som «stolt alenemor». Det er ikke noe galt i å være alenemor og det er heller ikke noe galt i å være stolt av det. Ikke i utgangspunktet i hvert fall.

Men et par forhold får meg til å stusse. Mine refleksjoner har intet med den konkrete saken å gjøre for jeg kjenner ikke sekretæren eller årsaken til at hun er alenemor eller om hun har grunn til å være stolt av det. Men tittelen satte funderingene mine i gang på et helt generelt grunnlag.

Et parforhold som dette består av minst tre parter. Mor, far og barn. Når mor og far velger å skille lag er det selvsagt i blant til det beste for barnet. Men som oftest, vil jeg påstå, er det valg de gjør ut fra at det er til det beste for dem selv.

Barn har en tendens til å være usedvanlig lojale, forståelsesfulle og tilgivende ovenfor sine foreldre. Jeg er overbevist om at dersom barn kunne gi et ærlig og uhildet svar på om de synes at det er best for dem at foreldrene skilles vil de aller, aller fleste svare nei. Så hvis mor og far skilles så er det som oftest fordi en av dem vil forbedre sin livssituasjon på bekostning av eget barn. Har da den eller de som fremprovoserer skilsmissen grunn til å være stolt?

Personlig fremstår det for meg som en selvisk handling. Selviske handlinger gir sjeldent grunnlag for å være stolt.

Dernest undres jeg på hvor far er. Har far av en eller annen grunn svært liten del av ansvaret kan jeg forstå at man bruker begrepet alenemor. Men de fleste skilsmisser i dag gir lik deling av samvær og ansvar for barn. Det fremtvinger ofte både hyppig kontakt mellom foreldre og samarbeid om beslutninger og oppdragelse. Og det skulle da bare mangle. Og selv om man da ikke er sammen hver dag, så er man neimen ikke mye mer alene enn i en familie hvor den ene part er mye fraværende.

Så hvis man deler på ansvar, samvær og samarbeider om oppdragelse blir det meningsløst å kalle seg aleneforsørger. Og igjen, hvis mor har vært eller er den som forhindrer eller begrenser fars samvær, er det for det beste for barnet? Som regel ikke. Som regel er det igjen en selvisk handling for å skade far og for å ha barnet for seg selv. Kvalifiserer det til å være stolt av seg selv?

Dernest merker jeg meg at svært mange alenemødre fremstiller seg selv som heroiske. Ja, jeg vet meget godt at det kan være krevende å være alene med barn. Men jeg ser sjeldent fedre som fremstiller seg som hverdagshelter som «må være alene med barna». Snarere tvert imot. Jeg ser svært ofte fedre som kjemper med nebb og klør for å få være sammen med barna sine så mye som mulig.  Far avslører ofte en helt annen holdning i disse tilfellene enn mor’s selvforherligende rop om samfunnets fortjenestemedalje.

Noen fortjener selvsagt en slik medalje. Enke(menn), etterlatte i uønsket skilsmisser, enslige foreldre hvor den andre stikker av og ikke tar sin del av ansvaret. Slike kan absolutt med rette kalle seg «stolt alenemor» eller «stolt alenefar». Men det at man er skilt foreldre berettiger ikke automatisk til en slik tittel.

Og som sagt, jeg kjenner ikke til statssekretærens liv og bakgrunn.

tirsdag 19. november 2013

Hvorfor kvinner har mindre glede av tilfeldig sex


Sexolog Anne Marie Pile stiller seg i køen over forskere og forståsegpåere som anser enten

·         Kvinners sex som skadet av menn
      ·         Kvinners dårlige sex skyldes dårlige mannlige sexpartnere
      ·         Kvinners dårlige som ødelagt av den mannsdominerte kulturen

I hvert fall slik det kan forståes i Nettavisen http://www.side2.no/helse/article3714053.ece

At kvinner har mindre utbytte av tilfeldig sex enn menn har nok langt mer med forutsetningen for sex å gjøre. Sex er, som kjent, «oppfunnet» for at vi skal formere oss. At vi for et sterkt sexbehov og blir kåte er rett og slett et uttrykk for våre instinktive behov og ønske om formering. Selv om det ikke der den beviste tanken mens vi er på by’n, så er det ikke desto mindre derfor vi har sex sett fra naturens side.

Menn og kvinner, fortsatt sett fra naturens perspektiv, har begge dette behovet for formering. Og begge to ønsker best mulig avkom som er mest mulig levedyktig. Men den medfødte, instinktive taktikken for å nå målet er forskjellig.

Sett fra en manns ståsted øker sannsynligheten for et godt avkom dersom han kan spre seg i fles mulig kvinner. Jo flere, jo større sannsynlighet for at noen av avkommene er bra og noe og bygge kommende slektsledd på.

En kvinne i naturen er stuck med avkommet i et par år, minst. Først 9 måneder graviditet og deretter amming. Og deretter kanskje også noen tid med omsorg før avkommet kan klare seg selv. Valg av mann blir derfor kritisk. Kvalitet er viktigere enn kvantitet.

Resultatet av forskjellige, instinktive strategier har kunnet betraktes på by’n til alle tider. Menn jakter på alle kvinner, og kvinner er passive og velger sin mann. Menn er klar til en one nigt stand, mens kvinner vil treffe ham igjen noen ganger før hun er sikker.

I det moderne samfunnet, før prevensjon gjorde det mulig å ha sex uten å få barn, har spillet også blitt støttet opp med moralske regler. Kun «billige kvinner» gikk til sengs første kvelden. Slike moralregler var opprinnelig ment som gode veiledere fra eldre generasjon til yngre medsøstre.

Etter hvert som mennesker utviklet seg fra aper til mennesker økte behovet for å overføre kunnskap fra slektsledd til slektsledd for at fordelen med bedre hjerne enn alle andre dyr skulle få effekt. Dermed økte også tiden mor måtte ta seg av avkommet. Det gjorde livet vanskeligere og fordelen av å være to til å ta seg av avkommet ble overveldende. Som et virkemiddel for å holde mannen i et fast parforhold utviklet kvinnen, som et av de få dyrene i naturen, en mulighet for å være seksuelt tilgjengelig hele tiden uavhengig av løpetid og formeringsbehov. Også kjærlighet ble utviklet hos begge parter for å lime forholdet sammen. Mannen hadde fortsatt sitt «jakten på alle» instinkt mens kvinnen hadde sitt «selektive valg» instinkt. Begge følte kjærlighet som begrenset begge parters behov for å bytte partnere. Flere partnere gjennom livet ville tross alt øke sannsynligheten for at man fikk bedre avkom. Men kjærlighet til hverandre og familien motvirket det.

Også kjærlighetsforhold ble etter hvert som vi utviklet underbygget moralske og etter hvert juridiske lover. Men fortsatt er det slik at menn må ha sex i parforholdet for å ha det godt, men kvinner må være sikker på at parforholdet er godt for å ha sex.  

Noen 10-år med likestilling og gode prevensjoner endrer ikke den nedarvede, instinktive oppførselen. Selv om mang en «moderne og frigjort» kvinne absolutt skal jakte one night stands på like linje med menn, endrer ikke det de instinktive behovene. Få vil i dag løfte noen moralsk pekefinger ovenfor kvinner som jakter menn. Men behovet for å være sikker på at det er «et godt gen» er der fortsatt. At forskning viser at gleden med one night stand er vesentlig mindre enn hos menn er slett ikke overraskende og skyldes neppe menns puppefiksering eller kvinners dårlige selvbilde slik artikkelen antyder.

mandag 18. november 2013

Jenter er værstingene i skolegården, guttene straffes


Når to gutter ryker i tottene på hverandre rykker lærere til og stanser dem. Som regel ender det på rektors kontor. Og hvis det renner litt neseblod ansees det som alvorlig og medfører melding til hjemmet. Er en gutt ofte involvert i slik slåssing er ikke en bekymringsmelding til pp tjeneten langt unna heller.

Gutter slåss. Det er en del av oppveksten. De flest slåss en del for moro skyld. Som en ren leke, men også for å «kjenne på hverandre» og plassere hverandre på rangstigene. Ikke det at det bare er muskler som  gir sosial ranking, men de er en del av bildet.

Å slåss er også en viktig, motorisk utvikling. Nedarvet fra en tid hvor det å slåss fysisk var et være eller ikke være i naturen. For gutter flest er det å slåss som lek rett og slett en helt nødvendig og naturlig del av det å vokse opp. Å nekte slik adferd er det samme som å nekte annen sosial adferd eller nekte noen fysisk utvikling.  Det er skadelig for sinn og skinn.

Noen ganger tipper det litt over. En lek utvikler seg til å bli et oppgjør på alvor. Eller en krangel eller en ny, innbyrdes sosial rangering ender opp med slåssing. Slåssing er sjeldent en god løsning på slike ting og selvsagt skal det stoppes. Men en «vanlig» slåsskamp blant gutter i oppvekst er ikke så alvorlig som mange «lærerinner» anser det som. Som oftest er uvennskapet parkert kort tid etter slåsskampen.

Jenter plasserer hverandre også sosialt. De slåss i blant de også, men langt oftere bruker de andre metoder. Baksnakking, sosial allianser og kroppsspråk. Dette er også en del av jenters oppvekst og heller ikke dette trenger å overdramatiseres når det foregår i moderate former.

Men veldig ofte utvikler det seg til store proporsjoner. Ofte fordi lærere ikke oppdager det, ikke anser det som alvorlig eller toer sine hender fordi det foregår «hovedsakelig utenfor skolens område».  Hvis skolen allikevel griper inn så er det som regel «med en prat med de involverte». Det vil ofte si hele klassen. Slikt ender sjeldent med straff for de sentrale i spillet.

VI vil påstå at skadevirkningene på et barn som blir utestengt fra en bursdag eller annen tilstelning er langt verre enn skadene etter litt neseblod og en blåveis. Allikevel er det neseblodet og blåveisen som straffes.

Selvsagt foregår det også «sosial mobbing» blant gutter, men siden de har en tilbøyelighet til å gjøre opp med nevene, blir det mindre sosial mobbing. Det er som oftest jentene som står for utestengingen og guttene som står for neseblodet. Men, som så ofte ellers i skolen, gutteaktiviteten straffes.

søndag 17. november 2013

Pappakvoten rammer barna

I dag har mor og far hver seg rett til 21 uker permisjon. I tillegg er 14 uker reservert hver av dem. Til sammen 49 uker. I tillegg har mor rett til permisjon før fødsel.

At noen uker er reservert mor ifm. fødselen er en selvfølge av fysiske årsaker. Om det er riktig at det er 14 uker vet vi ikke. Behovet vil nok variere fra mor til mor og fødsel til fødsel. Faktisk tror vi at mor, eventuelt i samarbeid med lege, selv kan bestemme hvor lenge de trenger å være hjemme for egen del. Hvor lenge de trenger å være hjemme for barnets del, er en anne sak og veldig avhengig av arbeidssituasjon, amming og ikke minst far.

Vi har ingen ting imot at barn er med mor på arbeid og ammes der. Men vi tror ikke det er en optimal løsning for hverken mor eller barn. Men vi tror at foreldre flest er i stand til å bestemme slikt selv.

Selv om vi ikke er overbevist om behovet for lovregulering, har vi ingen store motforestillinger mot at noen uker reserveres mor rett etter fødselen. Av hensyn til mor. Men at noen uker skal reserveres far rammer barn. Ikke alle barn, men relativt mange barn.

Det finnes mange mennesker, både kvinner og menn, som er i en arbeidssituasjon hvor permisjon faktisk er umulig, eller i hvert fall svært, svært vanskelig. Selvstendig næringsdrivende, eiere og ansatte i småbedrifter, grundere. Dette er mennesker hvor et fravær i noen uker kan være fatalt. I en tremannsbedrift, hvor en person alene kan utgjøre salgsavdelingen, ordrebehandlingen og markedsavdelingen vil kunne stoppe fullstendig opp dersom den legges ned i 3 måneder.  Det samme skjer i en bedrift hvor produksjonsavdelingen i sin helhet tar tre måneder permisjon.

I store bedrifter snakker man om tidskontoer og delvis permisjoner. I småbedrifter blir slikt bare teoretiske vurderinger. I mange småbedrifter er en permisjon rett og slett ikke mulig. Ettersom permisjonen ikke kan overlates til den aldre foreldren må barnet altså overlates til andre i en alder av 9 måneder. VI tror ikke barn flest tjener på dette.

Påtvunget pappaperm et uttrykk for hvor lang feminister er villige til å gå.  Andre steder i bloggen ser vi på hvordan de til stadighet fremhever at arbeid og karriere for kvinner er viktigere enn å ta vare på familier, at de ønsker større rettssikkerhet for kvinner på bekostning av rettsikkerheten for menn m.m. De vil også prioritere voksne kvinner – eller rettere sagt – det er viktigere for dem å ødelegge for menn, enn at barn skal ha best mulig oppvekstforhold.

Å la egen inntekt danne grunnlag for permisjonslønnen vil være det viktigste virkemiddelet for å fremme menns permisjon. Resten tror vi voksne mennesker både klarer og bør ha retten til å bestemme selv.

lørdag 16. november 2013

Hvorfor tiltak mot vold mot kvinner er feil


Menn utsettes for mer vold enn kvinner. I Norge er har menn 22% større sannsynlighet for å bli utsatt for vold enn kvinner. SSB statetikk for 2012.  Merk at dette er basert på anmeldte lovbrudd, ikke fellende dom. Som kjent er fellende dom for voldtekter – det eneste området hvor kvinner er overrepresentert – relativt sjeldent sammenlignet med antall anmeldelser. Årsakene til dette er mange og er omtalt på denne bloggen annet sted.

Men til tross for at menn er mer utsatt for vold gjentas stadig mantraet om at kvinner må beskyttes mot menns vold. Jada. Selvsagt skal de beskyttes, men det skal også menn. Når menn de facto er mer utsatt blir det rart at det skal iverksettes særskilte tiltak for å beskytte kvinner.

Antagelig er det populistisk argumentasjon fra feministisk hold som har vunnet gjennom hos nyttige idioter i pressen. Kanskje skyldes det profesjonelt PR og lobbyist arbeid fra den kanten. I hvert fall går både presse og styrende myndigheter på limpinnen.

Statestikke kan være annerledes i andre deler av verden. Men antagelig er forskjellen den samme i mer voldsutsatte samfunn enn vårt – selv om vi ikke har statetikk på det. I enkelte land vet vi også at kvinner utsettes for en tilnærmet rettsløs tilværelse. Beskyldninger om utroskap etter en voldtekt og lignende er selvsagt fullstendig forkastelig. Men selv i disse landene utelukker vi ikke at menn er mer utsatt for vold ettersom kvinner i svært liten grad utsettes for vold utenfor familien i disse landene. Men som sagt, dette blir bare antagelser. Opplys oss gjerne med statistikk.

Et problem med voldsstatetikken er at den fort blir feil på grunn av ofrenes definisjoner kan være forskjellig. Et lite, men for kvinnen uønsket, forsøk på seksuell omgang kan fort regnes som et overgrep av mange. Selv om forsøket kanskje egentlig bare var et dårlig forsøk på legitim tilnærming. Samtidig går nesten ikke en gutt ut av barne- og ungdomsskolen uten at han har vært i en slåsskamp. Voldsstatetikken teller ikke inn dette som vold. Forskjellen mellom gutter og jenter / menn og kvinners grad av voldsutsettelse kan altså fort være enda mer i gutters disfavør enn hva SSB’s statistikk viser.

Men uansett, vi har til gode å høre noen planlegge, avsette penger til eller på annen måte gjøre noe for særskilte tiltak for å beskytte menn mot vold. Eller tilby støte til selvforsvarskurs kun for hankjønn. Og det skulle bare mangle. Menn og kvinner er like mye verd og begge må beskyttes mot vold.