Legalisering av narkotika

I 50 år har vi ført samme narkotikapolitikk. Hensikten har, selvsagt, vært å redusere misbruket av narkotika. Virkemiddelet har vært forbud mot omsetning, besittelse og bruk. Men i løpet av disse 50 årene har vi fått stadig flere misbrukere. Faktisk har det gått fra å være veldig få misbrukere til svært mange misbrukere. Da må vi kunne kalle politikken for mislykket og det må være lov å diskutere alternative løsninger.

Ikke et samfunnsproblem

At et menneske går hen og misbruker narkotika er egentlig ikke et problem for samfunnet. Det skader ingen andre enn misbrukeren selv. Nærmeste pårørende blir naturligvis skuffet på misbrukerens vegne, men ellers lider ingen andre. Det er ingen behov for å beskytte fellesskapet mot misbrukeren og det er ingenting å hevne. Da er det helt ulogisk at samfunnet skal straffe ham/henne.

Derimot medfører misbruk en dyp tragedie for misbrukeren. Som velferdssamfunn har vi en moralsk forpliktelse til å hjelpe alle som utsettes for tragedier. Selv om det kan sies å være selvforskyldt. Fotballspillere og alpinister som skades får medisinsk hjelp. Enda de helt frivillig og selvisk har utført aktiviteten. Overvektige hjelpes, om enn ofte men en noe nedlatende fra omverden. Alkoholikere hjelpes og analfabeter som ikke fulgte med i skoletimen får hjelp. Selvsagt skal alle disse ha hjelp. Og selvsagt skal narkotikamisbrukere hjelpes i et velferdssamfunn.

Et samfunnsproblem

Det som derimot er et samfunnsproblem er all virksomhet som følger i kjølvannet av narkotikamisbruket. Kriminelle tjener betydelige beløp både i Norge og i resten av verden. Narkotika sies å være en av verdens fem største næringer. Denne svarte økonomien danner stammen i nesten all organisert kriminalitet. Den gjør gjengene i stand til å drive utstrakt kriminell og legal virksomhet rundt kjernevirksomheten, både for å beskytte sin kjernevirksomhet og for å tjene enda mer penger.

Virksomheten er så stor at den har betydning for norsk og internasjonal økonomi. Men den er uten myndighetens kontroll. På 1920 og -30 tallet bygget kriminelle gjenger seg opp i USA basert på ulovlig alkoholsalg. De ble så store at de utgjorde en direkte samfunnstrussel. I dag gjør bandene det samme i Norge basert på narkotikasalg.

Misbrukere har behov for å skaffe betydelige pengebeløp hver dag. Dette må stort sett skaffes tilveie ved kriminell aktivitet eller ved prostitusjon.  Tyveri og ran bidrar til den samme svarte økonomien. I tillegg øker den forsikringspremier og gjør den befolkningen utrygg. Noe som igjen gjør at vi må bruke penger på politi, rettsapparat og fengsler.

Legalisering

Følgene av narkotikamisbruk er altså et samfunnsproblem, mens forbruket bare utløser en moralsk plikt til å hjelpe. Vil det ikke da være fornuftig å ta kontroll over og legalisere forbruket, opprette tilstrekkelig hjelpeapparat, og forhindre at kriminelle gjenger bygger seg opp på narkotikaomsetning?

Noen har tatt til orde for å legalisere bruk av cannabis fordi det «ikke er så farlig». Dette vil være helt feilslått. Det vil kun være å gi opp motstanden, innse at dagens politikk har tapt og fortsette med å putte penger inn i pushernes nett.

Ved å legalisere all narkotika og la staten overta salget gjennom monopol, kan vi både hjelpe misbrukerne og stoppe oppbyggingen av mafia. Ved statlig kontroll, etter mønster fra vinmonopolets og overformynderiets tidlige dager. Da utkonkurrerte staten spritsmuglerne og overformynderiet kontrollerte utsatte familiers alkoholforbruk.

Dersom nye misbrukere må registrere seg for å kjøpe legal narkotika vil utekontakt og øvrig hjelpeapparat kunne fange opp nye misbrukere tidlig. Dermed kan hjelpetiltak settes i gang rundt personen. En misbruker kan nok ikke hjelpes ut før han/hun selv vil, men vi har plikt til å prøve, og jo før vedkommende selv vil motta hjelp, jo større tjangs er det til å lykkes.

Med salg gjennom statlige monopolutsalg vil stoffenes kvalitet kontrolleres slik at de er rene og med konstant styrke. Tragiske overdosedødsfall kan reduseres betydelig. Samtidig vil illegale omsetning bli utkonkurrert og så lite lønnsomt at virksomheten vil skrumpe inn betydelig. Ved å følge opp misbrukeren kan «overformynderiet» også holde orden på økonomi og sosial hjelp som misbrukeren fort trenger, og sikre at narkotika kan tas ut uten a vedkommende må begå kriminell aktivitet eller å prostituere seg.  Det vil koste litt penger, men betydelig mindre enn hva dagens politikk belaster samfunnet. Og, ved å hjelpe misbrukere ut, vil vi forhåpentligvis få færre misbrukere over tid. Og det er jo nettopp det som må være målet for en god narkotikapolitikk.

Men slikt krever politikere som vil løse problemer og ikke bare drive symbolpolitikk. Har vi slike?