Hvordan Frank #Aarebrot driver missvisnede historieforelling i #NRK2014

Til alle tider har det vært slik at vinneren av krigen har fortalt historien etterpå. Vi vant siste verdenskrig og Hitler & co var skurkene. Hadde vi tapt, ville vi som er født etter krigen fått høre en helt annen historie og hatt helt andre helter.

Historien vår er ikke en absolutt sannhet. Den er nyansert og det vi har fått høre er summen av vinnersidens oppfatninger. Snorre Sturlason var vel klar over hvilke konger som skulle favoriseres og gjøres til helter.

Frank Aarebrot får 200 minutter i beste sendetid til å fortelle vår historie fra de siste 200 årene. Hr. Aarebrot er en flink historieforteller. Han er fengende og han makter å gjøre menneskene levende. Etterpå tiljubles han ukritisk på Twitter og i andre medier.

Hr Aarebrot har vel-regissert sitt foredrag. Som god akademiker setter han seg på sin professorstol og forteller oss hvem som har vært viktige og hva som har hatt betydning. Helt til han avslutningsvis, som den eneste logiske sluttkonklusjon, forteller oss at vi alltid har vært et inkluderende samfunn og at ettertiden vil dømme oss nord og ned hvis vi ikke følger hans politiske råd og ønsker e hver innvandrer velkommen.

PÅ veien har han servert usannheter og fordreide fakta. Fremsatt som absolutte sannheter uten rom for diskusjon.

Frank Aarebrot harselerer over folk som kaller Islamsk kvinnesyn for middelaldersk. Han forteller oss at vi selv holdt på med halshugging av kvinner som fødte i dølgsmål helt frem til 50 år etter 1814. Og det er lenge etter middelalderen. «Dølgsmål», forteller han ganske godt innpakket, at det er nesten det samme som barn utenfor ekteskap og, litt i parentes, føder barnet i det skjulte. Dette er hans retorikk på at vi må akseptere et kvinnesyn som slett ikke er så middelaldersk.

Sannheten som Aarebrot snakker om er Christian V’s lov av 1642. Da er vi på slutten av middelalderen. Den er i hovedsak en oversettelse av vikingetidens lovverk. Da er vi på begynnelsen av middelalderen. Den slår fast at kvinner som føder i dølgsmål skal halshugges. Men det Aarebrot ikke sier, er hvorfor denne loven var der og i hvilken sammenheng.

Først litt om straffenivået. Dødsstraff med halshugging og andre enda mer bestialske metoder ble gitt for voldtekt, landeveisrøveri og mord. Barnedrap nevnes spesielt. I alt et 40-talls lovbrudd ga dødsstraff. I den sammenheng må straffenivået for fødsel i dølgsmål sees.

På den tiden hadde kirken strenge reaksjoner for både sex og barnefødsler utenfor ekteskap. Både han og hun ble straffet for slik adferd. Altså, ikke et negativt kvinnesyn, selv om det selvsagt var lettere for å gutt å komme seg unna med benektelse. Straffen var strenge bøter og skjennepreken. Barna ble tillatt døpt, dog ikke før preken som andre barn, men etterpå.

Med en slik straff hengende over seg, er det selvsagt fristende og føde sitt barn i skjul. Det vil selvsagt utsette barnet for en svært stor fare. For å forhindre det, var straffen for fødsel i dølgsmål jevngått med barnemord. I praksis var handlingen nesten like ille. Å sammenligne dette med land som steiner volltatte kvinner, er usannsynlig lite sympatisk. #Aarebrot2014 driver, som venstresiden ofte gjør, ren historieforfalskning. I beste sendetid på #NRK200.

Så kan vi jo bare undres på hvor riktig og nøytralt resten av forelesningen var.

For ordens skyld;  paragrafen var sovende fra tidlig 1700 - tall når vi forlot middelalderen og erstattet av kriminalroman 30 år etter 1814. Det er altså feil at vi praktiserte slikt 50 år etter 1814 som professoren hevdet.