Legalisering av narkotika

I 50 år har vi ført samme narkotikapolitikk. Hensikten har, selvsagt, vært å redusere misbruket av narkotika. Virkemiddelet har vært forbud mot omsetning, besittelse og bruk. Men i løpet av disse 50 årene har vi fått stadig flere misbrukere. Faktisk har det gått fra å være veldig få misbrukere til svært mange misbrukere. Da må vi kunne kalle politikken for mislykket og det må være lov å diskutere alternative løsninger.

Ikke et samfunnsproblem

At et menneske går hen og misbruker narkotika er egentlig ikke et problem for samfunnet. Det skader ingen andre enn misbrukeren selv. Nærmeste pårørende blir naturligvis skuffet på misbrukerens vegne, men ellers lider ingen andre. Det er ingen behov for å beskytte fellesskapet mot misbrukeren og det er ingenting å hevne. Da er det helt ulogisk at samfunnet skal straffe ham/henne.

Derimot medfører misbruk en dyp tragedie for misbrukeren. Som velferdssamfunn har vi en moralsk forpliktelse til å hjelpe alle som utsettes for tragedier. Selv om det kan sies å være selvforskyldt. Fotballspillere og alpinister som skades får medisinsk hjelp. Enda de helt frivillig og selvisk har utført aktiviteten. Overvektige hjelpes, om enn ofte men en noe nedlatende fra omverden. Alkoholikere hjelpes og analfabeter som ikke fulgte med i skoletimen får hjelp. Selvsagt skal alle disse ha hjelp. Og selvsagt skal narkotikamisbrukere hjelpes i et velferdssamfunn.

Et samfunnsproblem

Det som derimot er et samfunnsproblem er all virksomhet som følger i kjølvannet av narkotikamisbruket. Kriminelle tjener betydelige beløp både i Norge og i resten av verden. Narkotika sies å være en av verdens fem største næringer. Denne svarte økonomien danner stammen i nesten all organisert kriminalitet. Den gjør gjengene i stand til å drive utstrakt kriminell og legal virksomhet rundt kjernevirksomheten, både for å beskytte sin kjernevirksomhet og for å tjene enda mer penger.

Virksomheten er så stor at den har betydning for norsk og internasjonal økonomi. Men den er uten myndighetens kontroll. På 1920 og -30 tallet bygget kriminelle gjenger seg opp i USA basert på ulovlig alkoholsalg. De ble så store at de utgjorde en direkte samfunnstrussel. I dag gjør bandene det samme i Norge basert på narkotikasalg.

Misbrukere har behov for å skaffe betydelige pengebeløp hver dag. Dette må stort sett skaffes tilveie ved kriminell aktivitet eller ved prostitusjon.  Tyveri og ran bidrar til den samme svarte økonomien. I tillegg øker den forsikringspremier og gjør den befolkningen utrygg. Noe som igjen gjør at vi må bruke penger på politi, rettsapparat og fengsler.

Legalisering

Følgene av narkotikamisbruk er altså et samfunnsproblem, mens forbruket bare utløser en moralsk plikt til å hjelpe. Vil det ikke da være fornuftig å ta kontroll over og legalisere forbruket, opprette tilstrekkelig hjelpeapparat, og forhindre at kriminelle gjenger bygger seg opp på narkotikaomsetning?

Noen har tatt til orde for å legalisere bruk av cannabis fordi det «ikke er så farlig». Dette vil være helt feilslått. Det vil kun være å gi opp motstanden, innse at dagens politikk har tapt og fortsette med å putte penger inn i pushernes nett.

Ved å legalisere all narkotika og la staten overta salget gjennom monopol, kan vi både hjelpe misbrukerne og stoppe oppbyggingen av mafia. Ved statlig kontroll, etter mønster fra vinmonopolets og overformynderiets tidlige dager. Da utkonkurrerte staten spritsmuglerne og overformynderiet kontrollerte utsatte familiers alkoholforbruk.

Dersom nye misbrukere må registrere seg for å kjøpe legal narkotika vil utekontakt og øvrig hjelpeapparat kunne fange opp nye misbrukere tidlig. Dermed kan hjelpetiltak settes i gang rundt personen. En misbruker kan nok ikke hjelpes ut før han/hun selv vil, men vi har plikt til å prøve, og jo før vedkommende selv vil motta hjelp, jo større tjangs er det til å lykkes.

Med salg gjennom statlige monopolutsalg vil stoffenes kvalitet kontrolleres slik at de er rene og med konstant styrke. Tragiske overdosedødsfall kan reduseres betydelig. Samtidig vil illegale omsetning bli utkonkurrert og så lite lønnsomt at virksomheten vil skrumpe inn betydelig. Ved å følge opp misbrukeren kan «overformynderiet» også holde orden på økonomi og sosial hjelp som misbrukeren fort trenger, og sikre at narkotika kan tas ut uten a vedkommende må begå kriminell aktivitet eller å prostituere seg.  Det vil koste litt penger, men betydelig mindre enn hva dagens politikk belaster samfunnet. Og, ved å hjelpe misbrukere ut, vil vi forhåpentligvis få færre misbrukere over tid. Og det er jo nettopp det som må være målet for en god narkotikapolitikk.

Men slikt krever politikere som vil løse problemer og ikke bare drive symbolpolitikk. Har vi slike?

Omvendt sjåvinistiske fengselsbetjenter

Kvinners soningsforhold blir stadig verre, hevder norske fengselsbetjenters forening. Blant eksemplene på hvor ille de har det opplyser de at «kvinner må også sone i samme fengsel som menn».

Muligens er det verre for kvinner å sone sammen med menn, men da vil det vel også være verre for menn og sone sammen med kvinner også. Det sier dog betjentene ingen ting om.

Undertegnede har ingen erfaring med soning, men holdningen til betjentene er klart sjåvinistisk.

Trakasseringskortet

Wikipedia definer trakassering slik: «… er å forulempe, ergre eller plage og kan ha en rekke forskjellige former. I juridisk sammenheng i Norge er trakassering definert som «handlinger, unnlatelser eller ytringer som virker eller har til formål å virke krenkende, skremmende, fiendtlige, nedverdigende eller ydmykende» ^[1] og er forbudt når det finner sted på grunnlag av «etnisitet, nasjonal opprinnelse, avstamning, hudfarge, språk, religion eller livssyn…»

Kvinner som på en eller annen måte får gjennomgå på jobben blir, ifølge dem selv, trakassert i betydningen trakassert på grunn av sitt kjønn.

Når man klatrer i karrierestigen blir ofte albuene spissere og kravene større. Det gjør at man får passet sitt påskrevet på en mer, og dessverre alt for ofte, mindre positiv måte.

En god ledermodell er som kjent å gir ros slik at andre hører det og gi kritikk på en konstruktiv måte  i enerom. Høyere opp i stigen fungerer det ikke alltid slik. Man kan få ramsalt kritikk fra sine sjefer i møter. Og ikke minst kan man få kritikk av sidestilte, konkurrenter når sjefene hører på. Kritikk som er ment å sette deg i et dårlig lys som uegnet til opprykket dere konkurrer om. Dette er ikke en bra kultur, men den har ingenting med kvinne/menn problematikken å gjøre. Man slår under beltestedet når det er det som rammer best. Det vil si, man kan også peke på medfødte «svakheter» som også inkluderer at man er av et annet kjønn. Men vær trygg, en kvinne som blir utsatt for dette vil nesten alltid hevde det er trakassering.   Og blir det sagt et bittelite pip om kjønnet, så er det egnet for å diskvalifisere avsenderen og parkere dennes karriere.

Ordet misbrukes så ofte at det egentlig blir helt uthulet. Det gjør det «farlig» å ha kvinner med i «konkurransen» fordi man fort blir beskyldt for å trakassere. Kvinners misbruk av ordet skader andre kvinners vei opp karrierestigen. Men det betyr vel kanskje ikke så mye for ei som vil opp og frem? Da er alle midler lov og det gjelder å utstyre seg selv med de spisseste albuene av alle. Og albuer fintslipt med trakasseringskortet er effektive.