Kvinner som på en eller annen måte får gjennomgå på jobben
blir, ifølge dem selv, trakassert i betydningen trakassert på grunn av sitt
kjønn.
Når man klatrer i karrierestigen blir ofte albuene spissere
og kravene større. Det gjør at man får passet sitt påskrevet på en mer, og dessverre
alt for ofte, mindre positiv måte.
En god ledermodell er som kjent å gir ros slik at andre
hører det og gi kritikk på en konstruktiv måte i enerom. Høyere opp i stigen fungerer det
ikke alltid slik. Man kan få ramsalt kritikk fra sine sjefer i møter. Og ikke
minst kan man få kritikk av sidestilte, konkurrenter når sjefene hører på.
Kritikk som er ment å sette deg i et dårlig lys som uegnet til opprykket dere
konkurrer om. Dette er ikke en bra kultur, men den har ingenting med
kvinne/menn problematikken å gjøre. Man slår under beltestedet når det er det
som rammer best. Det vil si, man kan også peke på medfødte «svakheter» som også
inkluderer at man er av et annet kjønn. Men vær trygg, en kvinne som blir
utsatt for dette vil nesten alltid hevde det er trakassering. Og blir
det sagt et bittelite pip om kjønnet, så er det egnet for å diskvalifisere
avsenderen og parkere dennes karriere.
Ordet misbrukes så ofte at det egentlig blir
helt uthulet. Det gjør det «farlig» å ha kvinner med i «konkurransen» fordi man
fort blir beskyldt for å trakassere. Kvinners misbruk av ordet skader andre kvinners
vei opp karrierestigen. Men det betyr vel kanskje ikke så mye for ei som vil
opp og frem? Da er alle midler lov og det gjelder å utstyre seg selv med de
spisseste albuene av alle. Og albuer fintslipt med trakasseringskortet er
effektive.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar