Utdannelse og handel er nøkkelen til utvikling i u-land. Regjeringen er definitivt på rett vei når dette er satsingsområde for bistand. Men regjeringen varsler at satsing på utdanning skal prioriteres til jenter. Det reduserer effekten vesentlig.
Et retorisk grep feministene har tatt er å hevde at arbeidet utføres for det meste av jenter i Afrika. Mon det.
I alle samfunn, med unntak noe få, sterkt industrialiserte land i et hjørne av Europa er arbeidsmarkedet veldig kjønnsdelt. Enkelte typer oppgaver utføres av kvinner og andre av menn. Som likestilt land er det rimelig konsensus i Norge at slik skal det ikke være. Alle skal kunne arbeide med alle oppgaver uansett kjønn er det udiskutable idealsamfunn.
Vi skal ikke diskutere riktigheten av målet her, men vi må ta inn over oss at i andre land er det langt i fra denne situasjonen. I andre land er det aldeles uhørt for en mann å utføre et "kvinnearbeid" og vise versa. Like it or not. Slik er det.
Det som er rart for oss er at skillene mellom "mann- og kvinnearbeid" er helt forskjellig fra hvordan oppgavene var delt i Norge i 1960. Og som vi fortsatt ser spor fra i folks hverdagsliv. Norge har i tusen år eller så vært et jordbruksland. Jakt har vært en liten attåtnæring. Skille mellom mann og kone gikk hovedsakelig mellom innomhus og utomhus. Mannen drev gården og kona drev huset innvendig.
I de deler av landet hvor landbruk hadde mindre betydning i forhold til fangst, det vil hovedsakelig si på vest- og nordlandet, var skille annerledes. Ettersom mannen var ute på fikse og fangst, måtte gårdsdriften ivaretas av kvinner.
I svært mange Afrikanske land har landbruket spilt en mye mindre rolle for familien enn fangst. Akkurat som fikse har vært viktigst enkelte steder i Norge. Å skaffe seg vegetabilsk mat har også vært mye lettere enn her nord. Gårdsdrift har vært velig likt sanking fra naturen. Derfor har gårdsdrift og sanking vært kvinnearbeid, og fangst og annet arbeid utenom gården vært mannsarbeid. Akkurat slik det har vært i fangstintensive områder av Norge. Men annerledes enn fra hva majoriteten av meningsbærerne i Norge er vandt med.
I Norge ser vi kvinner jobbe på gården, mens mannen sitter på rompa på kafe. Da tro vi mannen er lat og kvinnen jobber. I virkeligheten har samfunnet blitt delvis urbanisert. Jakt er ikke lenger viktig, men gårdsdrift betyr fortsatt en del. Mannens jobber er borte, men ikke kvinnens.
Når vi skal hjelpe et land på fote er det viktig å plukke de laveste fruktene først. Hvis vi prioriterer utdanning til kvinner vil mange av disse ikke gå inn i stillinger i det private næringsliv hvor utdanningen vil bli benyttet. Vi kan kanskje tvinge mottakerlandet til å ta inn kvinner i statsapparatet, men det skaper ikke mye utvikling. Veldig mye av utdannelsen vil være "bortkastet" sett i et samfunnsperspektiv.
Hvis vi aksepterer de kjønnsskillene som faktisk eksisterer i den kulturen vi skal hjelpe, vil effekten av bistanden komme fortere. Utdanner vi menn til mannsyrker og kvinner til kvinneyrker - målt etter de lokale oppfatningene om hva som er hva, får vi full uttelling. Landet blir selvforsynt fortere og vi får muligheten til å hjelpe flere land og flere ut av fattigdom.
Selvsagt kan vi drive tradisjonell imperialisme og prege politikk og kultur i mottakerlandet slik feministene vil. Men hvis vi vil at landet skal utvikle seg slik at det fortest mulig klarer å stå på egne bein, demper vi denne iveren etter å misjonere vår oppfatning. Forsinket utvikling betyr at flere lider. Flere barn dør i fattigdom. Flere mennesker, både kvinner og menn, lider livet gjennom. Det er prisen vi må betale for vår iver etter å tvinge vårt likestilling og feminisme på mottakerlandet.
Er det ikke mer medmenneskelig å heller la påvirkningen gå gjennom mer moderate kanaler som informasjon og kunnskap istedenfor gjennom press, kvoteringer og prioriteringer?
