Kjønnsrollemønsteret er mye eldre enn steinalderen hvor fortfatterne mener å finne kilden. Antakelig stammer det helt fra den tiden vi på et eller annet hvis gikk fra celledeling til fødsel. Fra den tiden det betinget to forskjellige individer til å lage et avkom i stedet for ett slik det hadde vært før. Da fikk de to individene – han og hun – to forskjellige roller i formeringen.
Senere, etter hvert som vi utviklet oss, ble behovet for å ta seg av det nyfødte barnet økende. Noen dyr satset rett nok på enormt mange barn slik at de kunne overlates til seg selv og så kunne man håpe at noe få prosent eller promiller vokste opp og formerte seg igjen. Men for de som står nærmest oss gjelder reglen at barn må tas vare på i en varierende tidsepoke etter fødselen. Siden faren hos de fleste dyr ikke er i nærheten er det moren som må ta seg av avkommet. Dette faktum fremtvinger forskjellig tankemønster og derav bevist og ubevist forskjell i adferden.
Et hundyr er bundet til sitt avkom over lang tid. Fra unnfangelse til avkommet blir selvstendig. Valg av partner blir derfor vesentlig ettersom det kan være vanskelig å formere seg på nytt i deler av den perioden. Jo lenger svangerskap og ansvarsperioden varer, jo viktigere er valg av partner. For handyret derimot, er den beste formeringsstrategi kvantitet. Innenfor visse rammer vil øket antall hunner han parer seg med gi øket tjangs for at noen av ”frøene faller i god jord”. Dette er selvsagt ikke beviste tanker og strategier i forplantingsprosessen, men instinkter vi har utviklet fra celledeling ble avleggs. Og dette er gjør at tankemønsteret i den mest grunnleggende del av vår personlighet er ganske forskjellig.
Mennesket satset som kjent på stor hjernekapasitet som overlevingsstrategi. Andre løper fort, har tykk hud, er store, er små, har kamuflasjefarger osv. Det er relativt enkle prinsipper sammenlignet med menneskets strategi. En vesentlig forutsetning for å nyttegjøre seg hjernen som overlevelsesstrategi er å overføre kunnskap og erfaringer fra slektsledd til slektsledd i langt større omfang enn hva vi kan få til ved å videreutvikle vårt medfødt instinkt. Menneskebarnet må derfor være lenge hos sitt opphav for å lære nok til å nyttegjøre seg hjernen. Å ta seg av et barn så lenge gjorde at hunnen måtte få flere kull før forrige kull hadde forlatt redet. For å kunne ta seg av store og små så lenge ble det hensiktsmessig at far deltok, og det menneskelige parforhold begynte å se dagens lys. Det betinget igjen en endring hos hunnen som ikke er så vanlig hos andre pattedyr. Nemlig at hun var seksuelt tilgjenglig hele året uten at det nødvendigvis førte til graviditet. Slik ble hannen værende og de kunne dele på arbeidet med å skaffe mat, sikre seg mot farer og overføre kunnskap til barna.
Tidligere hadde menneskedyret vært et rent flokkdyr hvilket vi fortsatte med, men etter hvert med langvarige parfohold innad i flokken og i denne tilstand, med innarbeidede og nedarvede kjønnsroller inntok mennesket den 2 millioner år lange steinalderen og etablerte flokken i byer og parene i hus.
Alle som har arbeidet i et team vet at det sjeldent er hensiktsmessig at alle gjør det samme. Noen tar seg av dit og andre dat. Slik har også teamarbeidet i parforholdene utviklet seg. Det er ikke noe ”mannsdiktatur” som har skapt dette, men effektivt samarbeid. Tidvis basert på nedarvet instinkt og tidvis gjennom tillært oppgavefordeling. Helt frem til vår tid har denne oppgavefordelingen vært nødvendig. Det var viktig at partene lærte seg, og ble dyktige på, noen av oppgavene, mens andre ble gode på de andre oppgavene. Menns styrke i forhold til kvinners var noe av grunnlaget for fordelingen. Amming og etablerte instinkter for ivaretakelse av barn var andre sider av fordelingsgrunnlaget. Noen mener at det er forskjell i dybdesynet. Det vet jeg ikke noe om, men i så fall vil det også være med på å gjøre menn dyktigere til oppgaver hvor dybdesynet er viktig.
Når farer truet kjempet begge to. Den sterkeste, mannen, dannet ofte det ytre forsvarsverk mens hunnen dannet det indre forsvarsverk når barna var truet. Mens selvsagt kunne begge slåss skulder ved skulder når barna var i sikkerhet bak dem eller overmakten var for stor i ytre sirkel. Og selvsagt både samarbeidet de om jakt og annen matsanking når forholdene gjorde det nødvendig eller hensiktsmessig. Men hovedsakelig var dette kjønnsdelte oppgaver.
På veien fra dyr til mennesket utviklet vi lover for å sikre samfunnets orden. Disse ble fort vekk religiøst begrunnet. Og rett nok ofte videreutviklet slik at de forskjellsbehandlet mennesker i religionens navn. Særlig noen av dagens store verdensreligioner har bidratt mye i så hensende. Historisk sett har dog ikke disse eksistert særlig lenge. Et par tusen år. Før det var det både kvinnelige guder og selvstendige rettigheter for kvinner.
I dag vet vi at det kan være store ”avvik fra normalen” hos kvinner og menn. Det finnes kvinner som liker mannsaktiviteter, ja faktisk er menn med unntak det selve utrustningen mellom bena. Og motsatt. Dette er ikke noe nytt fenomen og har blitt både akseptert og faktisk opphøyet i tidligere kulturer. Kun en kort periode har tverrkjønnslig oppførsel blitt moralsk fordømt når den unntaksvis har forekommet.
På 1950-tallet begynte ting å endre seg. Strøm og strømdrevne apparater ble mer og mer utbredt og innlagt vann ble vanlig osv. Antall barn som måtte til for å bære genen videre kunne reduseres pga medisinske fremskritt. Vi flyttet fra landet med selvhusholdning til byer og halvfabrikkert mat. ”Kvinnejobben” ble for en stor del rasjonalisert bort. Det var ikke lenger et langt og tungt dagsverk å sikre hjemmet.
Kvinner og menn er ikke lenger avhengig av varige parforhold for å sikre artens overlevelse. Men noen tiår med teknisk revolusjon endrer ikke noen milliarder års utvikling. Vi foretrekker fortsatt, helt instinktivt, å leve i parforhold innefor en større flokk. Vi har forskjellige tankemønstre som gjør oss dyktige på forskjellige ting, at vi liker forksjellige ting, løser samme oppgaver på forskjellig vis og får ofte forskjellig resultat. Dette er en styrke for arten vi ikke må skusle bort med å tror at vi tenker likt. Bare det faktum at menn normalt tiltrekkes av kvinner og kvinner, utrolig nok, tiltrekkes av menn viser at vi tenker forskjellig.
I dag vet vi at det kan være store ”avvik fra normalen” hos kvinner og menn. Det finnes kvinner som liker mannsaktiviteter, ja faktisk er menn med unntak det selve utrustningen mellom bena. Og motsatt. Dette er ikke noe nytt fenomen og har blitt både akseptert og faktisk opphøyet i tidligere kulturer.
Bildet er lånt fra www.stoneage.org
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar