Ressursbruk ved skllsmisse

For litt siden satt jeg og hørte på en venninnes tragiske beretning om sin skilsmisse. Om den forhenværende og en gang høyt elskede ektemann som nå var blitt egoistisk og slem. Den en gang så kjærlige faren som nå ikke tok hensyn til barna og henne. Jeg antar at hvis jeg tok en prat med den fraskilte mann så får jeg høre en like bedrøvelig historie om den forhenværende hustru.


Min venninne fortalte meg at hun søkte hjelp hos krisesenteret og fikk profesjonell og kyndig hjelp, mens mannens støtteapparat kunne hun hånlig fortelle, kun var tre fraskilte kammerater. Neste gang jeg treffer en av dem regner jeg med at de har fått hver sin advokat. Det slo meg at vårt samfunns ressursbruk på skillsmesse er underlig.

Skillsmesser gir som regel bare av tapere. Som regel er begge de voksenne tapere i prosessen og barna er som regel langt mer skadelidende enn de gir inntrykk av. Bruken av ADHD medisin er helt proporsjonal med antall skilte. Ville det ikke være formålstjenlig å sette inn mer ressurser mye før? Jeg mener ikke at alle ekteskap er verdt å redde, men jeg tror mange barn og voksenne ville hatt et bedre liv hvis ekteskapet hadde blitt reddet på en god måte. De fleste i krise søker hjelp hos en veileder, men da er det ofte allerede for sent. Kunne vi bruke ressurser på god veileding og informasjon før? Mens vi enda går rundt og tror at livet skal bli som slutten på en Hollywood film?

Dernest, når krisen er et faktum, søkte kvinnen hjelp hos sitt krisesenter. En ting er at det er urettferdig at ikke mannen har et slikt sted å søke veiledning. Enda verre er det at senteret hjelper henne og ikke barna. Et godt samarbeidsklima mellom skilte er beste grunnlag for å gjøre det beste ut av situasjonen for barna. Et slikt klima får man ikke ved at minst en part for hjelp og pepping om hvordan man skal håndtere jobb, sykemeldinger, svare mails og henvendelser for å få best mulig tjangs til å få mest mulig tjangs til å få barna og mest mulig ut av oppgjøret. Hva om man fikk felles hjelp med en gang for å etablere samarbeid og å lære seg til å akseptere at man er to foreldre og at barna gjerne vil ha begge to. Kanskje kunne de nå frem til felles løsninger til beste for barna og til å leve med for de voksenne. Det ville kanskje blitt noen skadelidende advokater av det, men ville det ikke vært bedre for samfunnet og de berørte?