Stolt alenemor - eller not?

En statssekretær titulerer seg i sosiale medier som «stolt alenemor». Det er ikke noe galt i å være alenemor og det er heller ikke noe galt i å være stolt av det. Ikke i utgangspunktet i hvert fall.

Men et par forhold får meg til å stusse. Mine refleksjoner har intet med den konkrete saken å gjøre for jeg kjenner ikke sekretæren eller årsaken til at hun er alenemor eller om hun har grunn til å være stolt av det. Men tittelen satte funderingene mine i gang på et helt generelt grunnlag.

Et parforhold som dette består av minst tre parter. Mor, far og barn. Når mor og far velger å skille lag er det selvsagt i blant til det beste for barnet. Men som oftest, vil jeg påstå, er det valg de gjør ut fra at det er til det beste for dem selv.

Barn har en tendens til å være usedvanlig lojale, forståelsesfulle og tilgivende ovenfor sine foreldre. Jeg er overbevist om at dersom barn kunne gi et ærlig og uhildet svar på om de synes at det er best for dem at foreldrene skilles vil de aller, aller fleste svare nei. Så hvis mor og far skilles så er det som oftest fordi en av dem vil forbedre sin livssituasjon på bekostning av eget barn. Har da den eller de som fremprovoserer skilsmissen grunn til å være stolt?

Personlig fremstår det for meg som en selvisk handling. Selviske handlinger gir sjeldent grunnlag for å være stolt.

Dernest undres jeg på hvor far er. Har far av en eller annen grunn svært liten del av ansvaret kan jeg forstå at man bruker begrepet alenemor. Men de fleste skilsmisser i dag gir lik deling av samvær og ansvar for barn. Det fremtvinger ofte både hyppig kontakt mellom foreldre og samarbeid om beslutninger og oppdragelse. Og det skulle da bare mangle. Og selv om man da ikke er sammen hver dag, så er man neimen ikke mye mer alene enn i en familie hvor den ene part er mye fraværende.

Så hvis man deler på ansvar, samvær og samarbeider om oppdragelse blir det meningsløst å kalle seg aleneforsørger. Og igjen, hvis mor har vært eller er den som forhindrer eller begrenser fars samvær, er det for det beste for barnet? Som regel ikke. Som regel er det igjen en selvisk handling for å skade far og for å ha barnet for seg selv. Kvalifiserer det til å være stolt av seg selv?

Dernest merker jeg meg at svært mange alenemødre fremstiller seg selv som heroiske. Ja, jeg vet meget godt at det kan være krevende å være alene med barn. Men jeg ser sjeldent fedre som fremstiller seg som hverdagshelter som «må være alene med barna». Snarere tvert imot. Jeg ser svært ofte fedre som kjemper med nebb og klør for å få være sammen med barna sine så mye som mulig.  Far avslører ofte en helt annen holdning i disse tilfellene enn mor’s selvforherligende rop om samfunnets fortjenestemedalje.

Noen fortjener selvsagt en slik medalje. Enke(menn), etterlatte i uønsket skilsmisser, enslige foreldre hvor den andre stikker av og ikke tar sin del av ansvaret. Slike kan absolutt med rette kalle seg «stolt alenemor» eller «stolt alenefar». Men det at man er skilt foreldre berettiger ikke automatisk til en slik tittel.

Og som sagt, jeg kjenner ikke til statssekretærens liv og bakgrunn.