Utviklingsteori

Fra tid til annen fremsetter feminister argumenter som skal underbygge at det ikke er forskjell på kvinner og menns tankevirksomhet. Hensikten er å fremstille det som om det er mannens ”diktatoriske og kvinneundertrykkende” ledelse som er årsaken til rådende kjønnsrollemønster. Senest er det Sheila Coulson og Ingrid Fuglestvedt som fremsetter slike synspunkter i en kronikk den 28.12.09 i Aftenposten. Hovedargumentet er at kvinner i steinalderen også drev jakt. Artikkelen har mange fascinerende beretninger, men forandrer ikke på historien.


Kjønnsrollemønsteret er mye eldre enn steinalderen hvor fortfatterne mener å finne kilden. Antakelig stammer det helt fra den tiden vi på et eller annet hvis gikk fra celledeling til fødsel. Fra den tiden det betinget to forskjellige individer til å lage et avkom i stedet for ett slik det hadde vært før. Da fikk de to individene – han og hun – to forskjellige roller i formeringen.

Senere, etter hvert som vi utviklet oss, ble behovet for å ta seg av det nyfødte barnet økende. Noen dyr satset rett nok på enormt mange barn slik at de kunne overlates til seg selv og så kunne man håpe at noe få prosent eller promiller vokste opp og formerte seg igjen. Men for de som står nærmest oss gjelder reglen at barn må tas vare på i en varierende tidsepoke etter fødselen. Siden faren hos de fleste dyr ikke er i nærheten er det moren som må ta seg av avkommet. Dette faktum fremtvinger forskjellig tankemønster og derav bevist og ubevist forskjell i adferden.

Et hundyr er bundet til sitt avkom over lang tid. Fra unnfangelse til avkommet blir selvstendig. Valg av partner blir derfor vesentlig ettersom det kan være vanskelig å formere seg på nytt i deler av den perioden. Jo lenger svangerskap og ansvarsperioden varer, jo viktigere er valg av partner. For handyret derimot, er den beste formeringsstrategi kvantitet. Innenfor visse rammer vil øket antall hunner han parer seg med gi øket tjangs for at noen av ”frøene faller i god jord”. Dette er selvsagt ikke beviste tanker og strategier i forplantingsprosessen, men instinkter vi har utviklet fra celledeling ble avleggs. Og dette er gjør at tankemønsteret i den mest grunnleggende del av vår personlighet er ganske forskjellig.

Mennesket satset som kjent på stor hjernekapasitet som overlevingsstrategi. Andre løper fort, har tykk hud, er store, er små, har kamuflasjefarger osv. Det er relativt enkle prinsipper sammenlignet med menneskets strategi. En vesentlig forutsetning for å nyttegjøre seg hjernen som overlevelsesstrategi er å overføre kunnskap og erfaringer fra slektsledd til slektsledd i langt større omfang enn hva vi kan få til ved å videreutvikle vårt medfødt instinkt. Menneskebarnet må derfor være lenge hos sitt opphav for å lære nok til å nyttegjøre seg hjernen. Å ta seg av et barn så lenge gjorde at hunnen måtte få flere kull før forrige kull hadde forlatt redet. For å kunne ta seg av store og små så lenge ble det hensiktsmessig at far deltok, og det menneskelige parforhold begynte å se dagens lys. Det betinget igjen en endring hos hunnen som ikke er så vanlig hos andre pattedyr. Nemlig at hun var seksuelt tilgjenglig hele året uten at det nødvendigvis førte til graviditet. Slik ble hannen værende og de kunne dele på arbeidet med å skaffe mat, sikre seg mot farer og overføre kunnskap til barna.

Tidligere hadde menneskedyret vært et rent flokkdyr hvilket vi fortsatte med, men etter hvert med langvarige parfohold innad i flokken og i denne tilstand, med innarbeidede og nedarvede kjønnsroller inntok mennesket den 2 millioner år lange steinalderen og etablerte flokken i byer og parene i hus.

Alle som har arbeidet i et team vet at det sjeldent er hensiktsmessig at alle gjør det samme. Noen tar seg av dit og andre dat. Slik har også teamarbeidet i parforholdene utviklet seg. Det er ikke noe ”mannsdiktatur” som har skapt dette, men effektivt samarbeid. Tidvis basert på nedarvet instinkt og tidvis gjennom tillært oppgavefordeling. Helt frem til vår tid har denne oppgavefordelingen vært nødvendig. Det var viktig at partene lærte seg, og ble dyktige på, noen av oppgavene, mens andre ble gode på de andre oppgavene. Menns styrke i forhold til kvinners var noe av grunnlaget for fordelingen. Amming og etablerte instinkter for ivaretakelse av barn var andre sider av fordelingsgrunnlaget. Noen mener at det er forskjell i dybdesynet. Det vet jeg ikke noe om, men i så fall vil det også være med på å gjøre menn dyktigere til oppgaver hvor dybdesynet er viktig.

Når farer truet kjempet begge to. Den sterkeste, mannen, dannet ofte det ytre forsvarsverk mens hunnen dannet det indre forsvarsverk når barna var truet. Mens selvsagt kunne begge slåss skulder ved skulder når barna var i sikkerhet bak dem eller overmakten var for stor i ytre sirkel. Og selvsagt både samarbeidet de om jakt og annen matsanking når forholdene gjorde det nødvendig eller hensiktsmessig. Men hovedsakelig var dette kjønnsdelte oppgaver.

På veien fra dyr til mennesket utviklet vi lover for å sikre samfunnets orden. Disse ble fort vekk religiøst begrunnet. Og rett nok ofte videreutviklet slik at de forskjellsbehandlet mennesker i religionens navn. Særlig noen av dagens store verdensreligioner har bidratt mye i så hensende. Historisk sett har dog ikke disse eksistert særlig lenge. Et par tusen år. Før det var det både kvinnelige guder og selvstendige rettigheter for kvinner.

I dag vet vi at det kan være store ”avvik fra normalen” hos kvinner og menn. Det finnes kvinner som liker mannsaktiviteter, ja faktisk er menn med unntak det selve utrustningen mellom bena. Og motsatt. Dette er ikke noe nytt fenomen og har blitt både akseptert og faktisk opphøyet i tidligere kulturer. Kun en kort periode har tverrkjønnslig oppførsel blitt moralsk fordømt når den unntaksvis har forekommet.

På 1950-tallet begynte ting å endre seg. Strøm og strømdrevne apparater ble mer og mer utbredt og innlagt vann ble vanlig osv. Antall barn som måtte til for å bære genen videre kunne reduseres pga medisinske fremskritt. Vi flyttet fra landet med selvhusholdning til byer og halvfabrikkert mat. ”Kvinnejobben” ble for en stor del rasjonalisert bort. Det var ikke lenger et langt og tungt dagsverk å sikre hjemmet.

Kvinner og menn er ikke lenger avhengig av varige parforhold for å sikre artens overlevelse. Men noen tiår med teknisk revolusjon endrer ikke noen milliarder års utvikling. Vi foretrekker fortsatt, helt instinktivt, å leve i parforhold innefor en større flokk. Vi har forskjellige tankemønstre som gjør oss dyktige på forskjellige ting, at vi liker forksjellige ting, løser samme oppgaver på forskjellig vis og får ofte forskjellig resultat. Dette er en styrke for arten vi ikke må skusle bort med å tror at vi tenker likt. Bare det faktum at menn normalt tiltrekkes av kvinner og kvinner, utrolig nok, tiltrekkes av menn viser at vi tenker forskjellig.

I dag vet vi at det kan være store ”avvik fra normalen” hos kvinner og menn. Det finnes kvinner som liker mannsaktiviteter, ja faktisk er menn med unntak det selve utrustningen mellom bena. Og motsatt. Dette er ikke noe nytt fenomen og har blitt både akseptert og faktisk opphøyet i tidligere kulturer.

Bildet er lånt fra www.stoneage.org

Slik diskriminerer likestillingsombudet

Hvorfor er alle likestillingsombud kvinner. Bør ikke neste ombud være en mann? Bør det ikke være en mann selv om det finnes bedre kvalifiserte kvinner?

Derfor tar utrykkningsjefen feil

Kvinnelige forsikringstagere er involvert i 28 prosent av ulykkene, og får 23 prosent av erstatningsbeløpet. Men kvinnelige bilister står bare for rundt 28 prosent av samlet kjørelengde for alle eprsonbiler i Norge. Kilde Norges Forsikringsforbund.

Skremmende at sjefen for Utrykningspolitiet er såpass puck i hodet. Han har tross alt stor innflytelse for hvordan kjøreopplæring, veiutforming og  cars salepengemidler skal fordeles her i landet. Men det er klart. Å grunnløst sjikanere alle menn inngår jo ikke i diskrimineringsspørsmålet. Hva ville man blitt kalt om man hevdet at kvinnlige sjåfører var dårligere enn menn?

Ressursbruk ved skllsmisse

For litt siden satt jeg og hørte på en venninnes tragiske beretning om sin skilsmisse. Om den forhenværende og en gang høyt elskede ektemann som nå var blitt egoistisk og slem. Den en gang så kjærlige faren som nå ikke tok hensyn til barna og henne. Jeg antar at hvis jeg tok en prat med den fraskilte mann så får jeg høre en like bedrøvelig historie om den forhenværende hustru.


Min venninne fortalte meg at hun søkte hjelp hos krisesenteret og fikk profesjonell og kyndig hjelp, mens mannens støtteapparat kunne hun hånlig fortelle, kun var tre fraskilte kammerater. Neste gang jeg treffer en av dem regner jeg med at de har fått hver sin advokat. Det slo meg at vårt samfunns ressursbruk på skillsmesse er underlig.

Skillsmesser gir som regel bare av tapere. Som regel er begge de voksenne tapere i prosessen og barna er som regel langt mer skadelidende enn de gir inntrykk av. Bruken av ADHD medisin er helt proporsjonal med antall skilte. Ville det ikke være formålstjenlig å sette inn mer ressurser mye før? Jeg mener ikke at alle ekteskap er verdt å redde, men jeg tror mange barn og voksenne ville hatt et bedre liv hvis ekteskapet hadde blitt reddet på en god måte. De fleste i krise søker hjelp hos en veileder, men da er det ofte allerede for sent. Kunne vi bruke ressurser på god veileding og informasjon før? Mens vi enda går rundt og tror at livet skal bli som slutten på en Hollywood film?

Dernest, når krisen er et faktum, søkte kvinnen hjelp hos sitt krisesenter. En ting er at det er urettferdig at ikke mannen har et slikt sted å søke veiledning. Enda verre er det at senteret hjelper henne og ikke barna. Et godt samarbeidsklima mellom skilte er beste grunnlag for å gjøre det beste ut av situasjonen for barna. Et slikt klima får man ikke ved at minst en part for hjelp og pepping om hvordan man skal håndtere jobb, sykemeldinger, svare mails og henvendelser for å få best mulig tjangs til å få mest mulig tjangs til å få barna og mest mulig ut av oppgjøret. Hva om man fikk felles hjelp med en gang for å etablere samarbeid og å lære seg til å akseptere at man er to foreldre og at barna gjerne vil ha begge to. Kanskje kunne de nå frem til felles løsninger til beste for barna og til å leve med for de voksenne. Det ville kanskje blitt noen skadelidende advokater av det, men ville det ikke vært bedre for samfunnet og de berørte?

Rett beslutning på feil grunnlag

På norsk banner vi hovedsakelig ved å missbruke Guds navn – dvs. påkalle ham i utide – eller ved å påkalle andre guder, i hovedsak Djevelen. På enkelsk banner man hovedsakelig ved sterke sexrealterte utrykk som ”Bitch” og ”Mother Fucker” med mer.


Når dagens ungdom kaller hverandre horer reagerer vi som ikke er oppvokst med fri flyt av amerikanske tv-kanaler voldsomt. Å beskylde noen for å være hore er grovt sjikanerende fordi vi tar det bokstavlig. På ord som ”din Jævel” reagerer vi imidlertid langt mildere. Til tross for at beskyldningen tross alt er mye verre enn å være hore hvis vi tar den bokstavlig. Det er en beskyldning om at vedkommende er selve Djevelen. På samme måte reagerer vi ikke så sterkt på oppfordringer om å dra til Helvete som på ”sock my cock”, enda der kan det hende man må gjøre den slags til all evighet mens flammene brenner rundt deg. Igjen er skyldes vår, strengt tatt, ulogiske reaksjonsforskjell at det ene oppfatter vi som et krafutrykk og banning, mens det andre oppfatter vi bokstavlig.

”Sock my cock” er ikke et ”allment akseptert” bannord i engelspråklige land. Det er også der ansett som et svært grovt og ubehøvlet ord. Kanskje på linjemed ”hestkuk” i Norge. Det kan dog sies både til menn og kvinner uten at man legger homofile føringer til for det. På samme måte vi som vi kan si ”kyss meg i ræva” uten at vi har noe direkte ønske om at mannen vi sier det til skal gjøre det bokstavlig talt.

Man kan alltid diskutere hvem som har ansvar for rett forståelse i en kommunikasjon; den som sender budskapet eller den som mottar det. God, norsk lederteori er ganske entydig på at avsender har ansvaret for at mottaker forstår budskapet slik det var ment. Altså bør Mueller være forsiktig med Amerikanske bannord som oppfattes bokstavlig på norsk. Men å hevde at han driver seksuell trakassering fordi han banner på engelsk er å strekke strikken alt for langt.

Når Mueller nå vistnok har sagt ”sock may cock” til Haugli er det altså langt fra seksuell trakassering. Det er dog grov, ubehøvlet språkbruk. Det er en språkbruk som ikke er forenlig med det å være leder og motivator. Mueller har, så vidt jeg forstår fra mediene, overhøvlet flere på lignende grove og demotiverende måter. Etter det som er kommet frem synes Mueller helt klart å ikke være egnet som landslagstrener og han burde sannsynligvis vært fjernet for lenge siden, men skøyteforbundet har ikke hatt baller til å gjøre det. (Merk utrykket. Igjen et kjønnsrelatert ord uten bokstavlig talt å beskrive skøytepresidentens testikler) Når man derimot beskylder ham for seksuell trakassering begår man en grov urett s og benytter kvinnelige hersketeknikker. Det bør skøyteforbundet holde seg for god til.

Har menn svakere rettsikkerhet enn kvinner?

Jeg tror det sitter mange flere uskyldig dømte menn enn kvinner i norske fengsler. Vi pepres daglig med innslag om at forskning bare fokuserer på menns områder og at kvinner er svakere stilt i samfunnet enn menn. Jeg har aldri sett en skikkelig dokumentasjon av slike påstander, men hvis min innledende påstand er riktig. At menn oftere enn kvinner dømmes helt uskyldig til fengsel, så vil det si at menn har en langt svakere rettsikkerhet enn kvinner. I så fall; Skal vi akseptere det? Hvorfor dømmes flere menn enn kvinner uskyldig?

Jeg vil påstå at et samfunn hvor en gruppe på grunn av sitt kjønn, har svakere rettsikkerhet enn andre, er et svært diskriminerende samfunn. Det er tross alt langt verre å redusert rettsikkerhet enn eventuelt litt dårligere lønn.

To urettferdigheter gir ikke rettferdighet

Også den gang mente mange at tvilen skulle komme tiltalte til gode i alle saker. Men fortsatt i dag ser vi grupper som mener at skyldspørsmålet skal snues på hodet i voldtekt og incest saker. Dvs. at menn, for det er alltid menn, må kunne dømmes dersom de ikke kan bevise sin uskyld.


Vi har en systematisk rettsikkerhet i samfunnet som bygger på at man er uskyldig til det motsatte er bevist selv i de mest forjævlige forbrytelsene. Jeg er selv far til små jenter og vet at jeg ville vridd alle hoder av den mann som eventuelt hadde forgrepet seg på mine jenter hvis jeg fikk tak i ham. Det er derfor ikke jeg skal straffe ham, men at samfunnet skal ta seg av det. Og det er samfunnets plikt til å påse at han får riktig rettsikkerhet. Dvs. at han er uskyldig til man kan bevise hans skyld. Ikke motsatt.

I voldtektssaker er bevisførselen ekstra vanskelig. I en vanlig forbrytelse må man bevise hvem som har begått handlingen. I voldtektssaker må man også bevise at handlingen også skjedde mot offerets vilje, for ellers vil handlingen være fullt lovlig, forutsatt at det er snakk om voldtekt av voksne mennesker. Også her skal tvilen komme tiltalte til gode og derfor blir det mange henleggelser av slike saker.

De fleste av oss kan med litt fantasi forestille seg hvorledes det er å bli uskyldig dømt for noe. Å måtte minste venner, familie og jobb. Tilbringe flere år i fengsel. Å ikke bli trodd av noen. Og allikevel vet man at man aldri har gjort det man er dømt for. Å dømme en uskyldig gir ikke rettferdighet til den uskyld offeret har blitt utsatt for. Det er bare å utsette et nytt offer for urett. Derfor er det bedre at en skyldig går fri enn at en uskyldig blir dømt.